Referat fra medlemsmøte i Oslogruppen onsdag 13. november 2019 – Transceiveren Drake TR7 ved Svein Erik LA7EU

Kveldens foredragsholder var LA7EU Svein Erik som hadde med seg en komplett Drake TR7 line som ble tilkoblet gruppens log-periodic antenne.

Han har tatt to «doktorgrader» på transceiveren samtidig som den har gått igjennom 7 «EU kontroller».
Svein Erik er en gammel DX-er. Han benyttet tidligere en IC-735 og 2 el. Cubical Quad antenne.

Ved introduksjonen drømte mange om denne upper class transceiveren, men prisen var for høy for de fleste. For Svein Erik ble derfor drømmen muliggjort i ettertid ved anskaffelse på bruktmarkedet, først ved anskaffelse i Norge og deretter ved innkjøp av en komplett TR7 line fra USA. Sett med dagens øyne holder transceiveren gode prestanda, men mangler fleksible DSP-filtermuligheter og ekstern tilkobling til PC. Drake TR7 ble produsert i årene fra 1997 og frem til 1982/1983. Det ble laget en prototyp, TR8 som bla. befinner seg hos Sindre LA6OP, men denne transceiveren ble aldri satt i produksjon. TR7 ble produsert i to utgaver, Drake TR7 og TR7A, sistnevnte hadde CW filter og Noice Blanker (NB) som standard. Delene var hovedsakelig fra Texas Instruments og Motorola, japanske komponenter fantes ikke i disse kassene. På baksiden kunne det settes inn en 110v vifte, men de fleste valgte en 12v versjon. Alle kortene var skjermet ved å være kapslet inn.

Drake TR7 transceiver, designet av R.L. Drake Company ble ansett som den første kommersielle tilgjengelige heltransistoriserte transceiveren. Alle kretsene var bredbåndet, så det var ikke behov for forhåndsinnstilling eller justeringer av senderen over hele båndet fra 1,5MHz til 30MHz. Frekvenssynthesizeren og Drake-designet medførte lineær tuning med en 1Khz analog skive og 100Hz digital avlesing. Drake var den første som introduserte «Up-Conversion» for amatørradio-mottakere. Drake satte første mellomfrekvens på 48.05 MHz som medførte speilfrekvenser godt utenfor tuningområdet for mottakeren. Senderen var designet for å fungere med inngangseffekt på 250 Watt over hele frekvensspekteret, som resulterte i en utgangseffekt mellom 130 og 150 Watt på de lavere båndene og 90 og 100 Watt på 15 og 10 meter. Senderen hadde en SWR-beskyttelse som stengte av strømmen når antennen var feil tilpasset.

Frem til Bob Drakes død var det mye diskusjon blant ingeniørene, som dreide seg om hvorvidt det nye designet skulle være et rørdesign, muligens et hybriddesign eller om de skulle tre fullt ut inn i den nye verden med «solid state».  I løpet av det neste året gjennomgikk TR7-designen flere utviklingsfaser og noen ganger i ukjente farvann.

Den grunnleggende utformingen av TR7 transceiver er en modulær design. Hver seksjon av mottakeren ble bygget på individuelle kretskort som plugges inn i et hovedkort.

Da TR7 Transceiver først ble introdusert, var Digital Display Board et tilleggsalternativ, men standard på senere utgaver. Drake TR7 er en stor og komplisert transceiver som begynner å dra på årene. Ettersom feil etter hvert kan forekomme og da den ikke synes å være spesielt servicevennlig sitter jeg igjen med det inntrykket at du bør ha en del erfaring med «mekking på radioer» før evt. en slik anskaffelse.

Jan LA3PK